...roet seg litt nå.

I mitt forrige innlegg var jeg lettere irritert. Følgende hadde nettopp hendt:

Jeg hadde beregnet god tid da jeg gikk fra jobben slik at jeg skulle rekke å handle noen småting på butikken før bussen skulle gå. God tid hadde jeg også, så jeg var ikke stressa, og jeg stilte meg i den korteste kassakøen da jeg hadde hentet de 5 tingene jeg skulle kjøpe.

Her gjorde jeg en tabbe. Den korteste køen bruker ALDRI kortest tid (det burde jeg jo ha visst).

Foran meg stod en kar som kun skulle ha en boks rømme. Foran ham igjen stod en dame som holdt på å legge varene på båndet, og jeg oppdaget akkurat for sent at hun hadde full handlevogn.

Jaja, tenkte jeg, jeg har god tid ennå, kassadama er kjapp og dette skal gå fint.
Det var en tabbe.

Da dama hadde sendt i veg alle varene, de var slått inn og kassadama leste opp summen hørte jeg lyden av noe som sprakk. Tidsskjemaet mitt. SelvfølgeLIG var det noe som ikke stemte med summen; et eller annet var feil med prisen på en jumbopakke vaskepulver. Jeg hørte kassadama prøve å snakke kunden saklig til rette, men hun ville ikke gi seg, og det måtte ringes etter hjelp til å få sjekket prisen. Siden butikken var full av kunder kunne jo ingen ansatte hjelpe med en gang. Jeg sukket, tittet på klokka, så ut vinduet og så bussen stå på holdeplassen, klar til at jeg skulle ta plass. Jeg sukket nok en gang, litt høyere slik at kunden skulle skjønne at noen faktisk prøvde å rekke noe. Omsider kom hjelpa, og prisen ble sjekket (hvem som hadde feil fikk jeg ikke med meg, men jeg håper at det var hun som absolutt skulle krangle).

Så skjedde det som gjorde at jeg nesten, bare nesten, mistet beherskelsen og slengte handlekurven min i bakhodet til tidligere nevnte kunde: Da hun endelig hadde betalt, med kort, og kassadama gjorde seg klar til å ekspedere den stakkars mannen med rømmeboksen, kom Den Irriterende Dama på at hun skulle ha en ting til - en pakke røyk. Denne valgte hun, herlig nok, å betale med småpenger.

Mannen med rømme var superkjapp da han betalte, og det var jeg også, og aldri har jeg pakket varer fortere i posen, før jeg jogget mot utgangen. Akkurat i det jeg kom ut døra så jeg bussen blinke seg ut av holdeplassen. Ett kvarter å vente til neste, 10 minusgrader i lufta og jeg hadde ikke lue.

Ok, nå kan det jo hende at man må regne med slikt og at hun kanskje ikke var ekstra treig med vilje. Men det er ikke til å stikke inn under en stol at hun virket direkte hurpete. Og hva eeer det med å ikke komme på at man også skal ha røyk før etter at man har betalt, når man har stått i kassa og drøyd tida lenge allerede? Dårlig sosiale antenner, det er det ihvertfall.

Det hører med til historien at mens jeg stod og ventet ute bikket klokka over til rushtid. Ergo tok turen hjem lenger enn planlagt, og jeg mistet også bussen inne i byen. For å toppe det, liksom.

Ok, nå har det faktisk gått tre dager siden episoden, og jeg har jo klart å roe meg ned. Dessuten var vel ikke dette egentlig noen alvorlig episode. Det føltes bare veldig slik akkurat da, der jeg stod med blodsukkeret på historisk bunnivå. Ellers har jeg klart å få opp humøret bra i løpet av helga. Ikke nok med at jeg har tatt vinterferie, noe som er deilig nok i seg selv, men jeg har også rukket å oppdatere meg på sosiale forhold; disco/funk-konsert med virkelig kvalitetsfolk på fredag, god venninne på overnattingsbesøk og kafétur med eks-kollega fra Molde i går. Dessuten har været vært strålende i dag og det eneste som har irritert meg er at jeg ikke har langrennsskiene mine i byen.

Og nå skal jeg straks pakke til etter-weekendturen vi tar til Oslo i morgen. Tog, storby, hotell og Maria/Martin - her kommer vi!

Avslutter med noen bilder fra helgas viktigste happenings:

LSL på Olavs pub - sjekk han kule saksofonisten nest ytterst til høyre!

Byliv i Trondheim - disse tre hadde sikkert tenkt seg på kafé