Scenario: 36-bussen, kl. 15:27, på tur hjem fra jobb, 50 m unna busstoppen hvor jeg skal av, blodsukker på svært lavt nivå.
Situasjon: Bussen stopper og står bom stille leeenge. Sjåføren gjør ingen tegn til å ville slippe av passasjerer. Alle forsøk på å kikke ut vinduet for å forstå hva som skjer og hvor lenge vi må sitte der, hindres av håpløst skitne vinduer (se ill.).
Må være noe av det nærmeste jeg har kommet tortur.
