Scenario: 36-bussen, kl. 15:27, på tur hjem fra jobb, 50 m unna busstoppen hvor jeg skal av, blodsukker på svært lavt nivå.
Situasjon: Bussen stopper og står bom stille leeenge. Sjåføren gjør ingen tegn til å ville slippe av passasjerer. Alle forsøk på å kikke ut vinduet for å forstå hva som skjer og hvor lenge vi må sitte der, hindres av håpløst skitne vinduer (se ill.).
Må være noe av det nærmeste jeg har kommet tortur.
3 kommentarer:
Kal dlygt! Så'n Jakob sie.... Håpa du e komme de ut tu bussa og vel hæm no....
Det gikk tross alt bra. Vi stod vel der i maks ett menutt; det kom en buss i mot og vi mått vent test'n ha passert. Men det kunn da ikkje e vetta, innstengt ti en kald blekkboks så e va, i lag med folk m/sure kle, UTEN mulehet te å sjå ut. Klaustrofobisk. Skikkele dlygt ja!
Reine Guantanamo. Stakkal!
Legg inn en kommentar